den følelsen

internettet funker plutselig igjen, hehe

Selv om jeg har smilt og vist tegn til at jeg har hatt det bra gjennom tre tunge og lange år på ungdomsskolen, er sannheten den at jeg egentlig aldri har følt meg hundre prosent lykkelig. Jeg kan innrømme at jeg aldri har vært den med flest venner, hvis vi ser bort fra barndommen der jeg lekte med alt og alle. På barneskolen holdt jeg meg til fire-fem stykker og følte meg egentlig ganske vel med de i og med at vi stod så sterkt sammen. Den ene av de "mistet" jeg i slutten av syvende.

Forandringen skjedde i starten på ungdomsskolen. Ikke det at det kom som et stort sjokk, jeg var jo delvis forberedt på at man ville skli fra hverandre, men jeg var jo også da forberedt på at jeg selv ville finne nye venner. Plutselig mistet jeg to andre av min nærmeste og det skjedde nokså fort. Jeg slet med å komme meg ordenltig inn på ungdomsskolen, på samme måte som en del andre gjorde. Den tredje gode vennen min følte jeg etterhvert skled fra meg sakte, men sikkert, selvom forskjellen her er at vi fortsatt er gode venner.

B219622406_large Bae39b3900047cc14d601422_large

Det verste året var vel i niende klasse. Jeg hadde veldig mange deprisjoner, hvor jeg gråt meg i søvn flere kvelder. Jeg følte meg så utenfor. Jeg hadde ingen å dele tankene mine med og jeg var veldig mye alene. Det var stadig vekk gjengen (se lenger ned) var samlet og jeg ikke hadde hørt noen ting om at de skulle samles. Da kan jeg jo heller ikke ha vært savnet. Jeg opplevde veldig sjeldent at noen spurte om vi skulle gjøre noe sammen. Det førte etterhvert til at jeg ga opp å spørre om vi skulle gjøre noe, slikt må da også komme fra andre part. Dette var kanskje tåplig og ikke minst barnslig gjort av meg, men jeg var dødslei.

Når jeg sier jeg følte meg utenfor, er det i det fleste tilfeller ikke snakk om i friminuttene. Jeg var jo med i en gjeng på rundt femten stykker. Vi var som regel sammen i friminuttene og om noen skulle feire bursdagen sin/ha fest, that's it - fra mitt syn. Men jeg følte meg sjeldent sett. Jeg sa ikke så veldig ofte noe, fordi jeg følte at det alltid ble for dumt og at jeg ikke fikk så mye respons. Jeg følte ikke jeg kunne være helt meg selv.

Tumblr_le0361ho4j1qcbtufo1_500_large Tumblr_ldu6q3ghhy1qepr2do1_500_large

Håndballjentene, var derfor en veldig viktig gjeng for meg. Med de kunne jeg være helt meg selv, drite meg ut og fortelle alt til, selvom vi ikke var en gjeng som var sammen på skolen. Men det var en slik gjeng jeg savnet. Jeg hadde det helt fantastisk de gangene vi var samlet, enten på cup eller når vi følte for å samles en kveld. Jeg lover dere, finere og mer forståelsesfulle folk en disse finnes ikke.

Derfor jeg ville bort. Som dere kanskje har skjønt, ble ungdomsskoletiden en helt annen tid en det jeg hadde sett for meg. Det var både tøft og tungt. Jeg var på nære nippet flere ganger til å starte med selvskading, men jeg gjorde det aldri. Jeg kunne ikke, tenkte jeg. Da ville jeg gått i fellen, og slitt med å stoppe. Jeg ville som dere sikkert skjønner etter hvert mer og mer bort fra Bærum. Var også veldig flink til å finne negative sider med stedet, og var derfor så frampå i det vi fant byggeprosjektet på Hvaler. Det første som slo meg var "en ny start!". Forventninger var dermed noe jeg satt mye med. Selvom det også kan skjære seg totalt her nede også, har jeg på følelsen at disse tre årene på videregående vil bli de årene jeg har lett etter. De jeg har savnet. 

Til slutt må jeg bare si at dette er et svært, svært åpent innlegg fra meg, hvor jeg har skrevet ned en del jeg aldri hadde trodd jeg ville dele med noen. Har tenkt lenge om jeg virkelig ville poste det eller ikke og følte at om det skulle postes var det rikitige å gjøre det etter jeg flyttet.


8 kommentarer

Stine Beate Arstad

20.jan.2012 kl.21:42

Det er både trist og tungt når slike ting skjer. Jeg håper de tre årene på videregående du har foran deg blir kjempe fine og minnerike, og at du kommer til å dele dem med gode venner :-)

Rebecca

20.jan.2012 kl.22:05

Jeg er glad for at du delte dette med oss. Det er trist når slikt skjer. Jeg håper virkelig og tror at du vil få noen fine år på videregående :)

Eirin

21.jan.2012 kl.04:53

Skjoenner VELDIG godt hva du snakker om. Hadde aldri et problem med det i Norge, men her kom jeg jo til en helt ny plass, helt nye mennesker og en helt ny kultur- uten noen aa stoette meg paa. Har tatt noen maaneder, men har funnet noen mennesker jeg kan vaere med naa :) det blir bedre, heldigvis!

bysarahaugan

21.jan.2012 kl.12:25

så fint at du poster sånne innlegg innimellom også, vi lesere blir på en måte "kjent" med deg på en annen måte :) jeg håper videregående blir dine tre beste år, celine!

Kristine Broens fotoblogg

21.jan.2012 kl.12:51

Utrolig flott skrevet!

Nors

21.jan.2012 kl.13:06

så bra innlegg! det var veldig tøft av deg å dele det!

kaia lahtinen

21.jan.2012 kl.18:54

kjempe fint innlegg, håper årene på videregående blir fine :)

Marianne Monsen

22.jan.2012 kl.20:36

Huff. Var ikke noe kjekt å lese at du har hatt en så vanskelig tid på ungdomsskolen. Vet det er mange som sliter der og gleder seg til videregående, så kan tenke meg det var befriende å få "en ny start". Håper du har det bedre nå og at du trives sammen med folkene på skolen din :-)

Skriv en ny kommentar

hits