FORTSATT I SORG

 Det har gått litt over fire måneder siden tjueandre juli. Den dagen Norge ble sterkere og også en nasjon så og si til hele verden så opp til. Lille Norge. Vårt lille land. Hver dag siden den tilsynslatende normale fredagen, har jeg tenkt på dette som skjedde. Tenkt på alle som mistet livet, og tenkt på de som mistet sine nære og kjære. Tenkt på alle mine bekjente og venner som mistet en de var så utrolig glad i. 

Selv var jeg i den søte lille hjembygden til mamma da dette skjedde. Jeg var langt unna Oslo, langt unna Utøya. Jeg var redd og gikk med hjertet i halsen i flere dager. Jeg følte meg ikke lenger trygg i landet mitt. Frem til det ble bekreftet at personen som gjorde dette ble pågrepet, følte jeg meg ikke trygg. "Det kan være han." Tenkte jeg om en hvilken som helst person jeg så i butikken, eller på hjørnet ved Narvesen.  

Det at jeg var i den lille bygda, fikk jeg etterhvert også merke. En fantastisk gutt jeg visste veldig godt hvem var, ofret livet sitt og reddet en jente. Han omkom - hun overlevde. Denne gutten, var fra bygda. Bygda med et par tusen innbyggere, som gjør at alle kjenner alle. Alle visste hvem han var. Jeg visste hvem han var. Han var slektningen min også, fikk jeg vite da han ble bekreftet omkommet. Jeg så han flere ganger sommeren før. Han virket som en gutt som ble likt av alle. Det jeg husker fra han, var smilet. Han lo. Jeg skjønte at det var han jeg så i fjor sommer.  

1214284-8-1311461305768_large 5976971498_cf03fa3395_b_large
bildene er linket og dersom du er fotografen til et av disse bildene, si fra om du vil jeg skal fjerne det. 

Jeg undret lenge på om jeg ville delta på minnesermonien og fakkeltoget som ble arrangert i den lille bygda. Men jeg gjordet det. Jeg gjorde det for å vise at jeg bryr meg. Jeg ville ikke oppleve den dårlige samvittigheten som ville kommet i ettertid om jeg ikke deltok. Det viste seg å være hardere enn jeg så for meg. Da to sanger ble spil av foran kirken, og vi kunne legge blomster fra oss på et anvist sted, innså jeg fort hvem som var hans nærmeste venner. De samlet seg, og noen klarte så vidt og holde seg på bena. Jeg har aldri, og da mener jeg aldri, sett noen gutter være så knust før. Det var et syn jeg aldri vil se igjen. Det var helt jævlig. To jenter jeg møtte tidligere i uken, som jeg satt igjen med et førstinntrykk at var veldig koselige, stod nå og klemte hverandre hardt mens de hulket høyt. Jeg gikk bort og la fra meg blomster og et flagg. Da så jeg bildet av gutten og en gutt fra nabobygda. Gutten fra nabobygda omkom han også. På bildet smilte de, begge to. Like store smil. 

Jeg er med i en veldig søt jente sin minnegruppe på facebook. Jenta var en jeg visste veldig godt hvem var, delvis fordi jeg flere ganger hadde sett henne i lokalavisen, kjempe for politikk og spesielt mobbing, men også fordi flere av mine venner kjente henne. Det og hver dag klikke seg inn på gruppen, se vennene/kjæresten skrive lange, innholdsrike og fine tekster eller bare et par hjerter, gjør at jeg ikke klarer å holde tårene inne. Det er så uvirkelig.

Nå, tre måneder etter denne tragiske hendelsen, kan jeg fortsatt sitte for meg selv og brått begynne å gråte. Og jeg kjente ingen som omkom. Jeg kan virkelig ikke fatte og begripe hvordan de som sitter igjen med tapet av enten kjæreste, venn, søster, bror, tante, onkel, kollega, bestevenn, venn, familievenn, kusine eller fetter har det. For å ikke nevne de som faktisk var vitne til at noen fikk skudd i kroppen og døde momenant. Ikke minst de som rømte fra øya - og overlevde. Vi har mistet en som muligens var Norges fremtidige statsminister. Vi har mistet et titalls med ungdom som engasjerte seg for politikk og som virkelig visste hva de drev med. Det er uvirkelig. Jeg har ikke ord. Det er over fire måneder siden, men jeg husker det som at det var i går.


8 kommentarer

swiix

03.nov.2011 kl.22:26

:( <3

Stepsisterss

03.nov.2011 kl.22:29

:/

MALHO

03.nov.2011 kl.22:35

det er så trist og tenke tilbake på ...

møtte en i london så mistet to gode venner, og

2 jenter i klassen så jeg så veldig nerme min skulle egentlig på leiren ..

mylife

03.nov.2011 kl.22:48

Utrolig fint og sterkt skrevet. Går ikke en dag uten att jeg tenker på det grusomme som har skjedd og alle de som ikke lenger har sine kjære hos seg. Kjenner tårene presse på når jeg skriver dette også. Selv om det er 3 mnd siden så er det fortsatt så uvirkelig. Så grusomt.
Det er så trist :'(

Kristine

04.nov.2011 kl.15:47

utrolig bra skrevet <3

thao

04.nov.2011 kl.16:37

det er helt for jævlig. det føles som om hjertet ditt blir skjært og kroppen din lever ikke lenger... Det er en veldig vondt følelse, men det er helt hjerte skjærende å miste en som man har stått nær ved.

pernille

04.nov.2011 kl.17:34

Tjueandre juli vil bli en dag ingen vil glemme. Selv var jeg på vei til hytta da jeg hørte meldingen på radioen om bomben. Jeg tenkte egentlig ikke så mye på det siden det ikke var bekreftet at det var en bombe. Uansett bor vi jo i Norge som er verdens tryggeste land så det kunne jo ikke være noe farlig, ikke sant? Helt til jeg så bilder på nettaviser.. Det virket ikke som et lite trygt Norge lenger. Og de på Utøya - gud for noen helter det overlevende har vært. Når bildet av Breivik kom i avisen fikk jeg ikke sove på to dager. Og jeg var ikke midt oppe i det. Jeg kommer aldri til å glemme det stygge annsiktet hans. De ommkommende vil bli dypt savnet <3 Hvil i fred.

Skriv en ny kommentar

hits